Noe som derimot er akkurat som før, er trangen til å forandre på mønster!
Jeg måtte såklart personifisere OL-genseren også, annet var vel ikke å vente...
Egentlig skulle den bli julegave til kjærestet mitt, men nå er det nå engang sånn at innimellom går ikke ting helt på skinner... Det dukker opp ting som må prioriteres høyere, og da strekker liksom ikke tiden til, på en måte... Julestresset får ta litt av skylden, og en noe vrang hus-eier får ta resten - mer er ikke å si om den saken.
Men endelig - nuh! er herligheten vel i havn.
Genseren er strikket i Falk, på pinne 3,5. Usiiiigelig kjedelig med nesten hele bolen i svart, men sååå lekkert når den endelig ble ferdig!
Glidelåsen var noe årntli herk, om jeg skal si det....
Sydde fast, spretta opp. Ytret noen mindre pene gloser, før jeg sydde på nytt.
Nok en runde med mindre pene ord - litt sterkere vokabular enn forrige gang, før man igjen festet et bestemt grep om sprettekniven.
Så tråkla jeg fast elendigheten. (tråkling er for pyser, ikkesant? )
Og tro det eller ei, men nå ble det faktisk så bra at jeg lot det hele bli sånn!
Mottageren ble overlykkelig, og da er vel det meste greitt igrunnen?
